Hjemme i himmelen

Sitter her med tårer i øynene. Var just inne på bloggen til ekteparet Handeland, som det blant annet har stått om i vårt land, der mannen har vært kreftsyk og der det har sett svært kritisk ut i perioder. Paret har også en liten jente sammen. Det er hans kone som har skrevet bloggen, og på den måten har fortalt folk hvordan det går med mannen hennes. I det jeg kommer inn på siden, (http://www.svekn.blogspot.com/) er det denne overskriften som venter meg: "hjemme". Jeg skjønner at nå har det skjedd noe... Videre leser jeg at mannen hennes nå er hjemme i himmelen og har det bra der. Det står hvor fryktelig tomt og trist det er nå, men samtidig hvor glad hun er for de 5 årene hun fikk leve med mannen sin. Jeg fylles med tristhet. Hvor forferdelig det må være å miste en som en er så glad i. Det er så ubegripelig at det skal gå an.

Midt i alt det triste var det en setning som ble sittende igjen, og det var ordene "hjemme i himmelen." Alt var ikke slutt selv om livet her på jord ble slutt. De visste de skulle møtes igjen.

Hun skriver hun kan glede seg over tiden de hadde sammen. Kanskje skal vi lære å sette mer pris på den tiden vi får ha med de vi er glad i. Kanskje skal vi fortelle folk rundt oss hvor glade vi er i de. Og takke Gud for hver dag vi får ha sammen med dem.

Det er et hjem å komme til etter at vi her går bort. Alt slutter ikke ved døden her på jorden. Det finnes håp. Det finnes et liv, en evighet der vi skal leve. Et sted der vi skal møte våre kjære igjen. En dag skal jeg møte min bestefar igjen. En dag skal jeg møte min smilende tante igjen. Midt i all sorg og savn vi mennesker kan ha over kjære som går bort, kan vi likevel ha et håp. Fremtiden i himmelen. Det er ufattelig og uforståelig at ikke alle kommer til himmelen. Jeg er glad for at jeg er på veg hjem. Tenk om vi alle mennesker på denne jord en gang kunne møtes, til fest og glede i himmelen sammen med Jesus....!