NYTT SEMESTER!!

En ny studiehøst er for fullt i gang, og jeg er igjen på plass i Bæærgen!
Har allerede vært her noen uker nå. Var litt hardt å begynne igjen m skole og studiet. Til uken er det allerede en praktisk teoretisk prosedyreprøve der vi blir testet i våre kunnskaper om ulike prosedyrer som innleggelse av veneflon, kateterisering, sengeskift, admin. av oksygen, infusjon osv...
Så dagene går mye med til trening på øvelsespost, i tillegg til at vi hver dag også har forelesninger om sykepleie til pasienter med ulike sykdommer...! så det er mye på en gang nå i starten.
Ser frem til å bli ferdig med den eksamen, og slappe litt mer av!!
Imorgen reiser jeg på "bli kjent tur" med krik, og jeg og ei til har ansvar for møte lørdag kveld. Da skal vi prøve å få til en andakt med drama og greier, så det blir jo spennende...!
Det har godt litt i ett om dagen, og jeg har ikke hatt så masse tid til overs... om jeg kan si det slik
Men heldigvis så har jeg en Gud som jeg kan be til og han har hjelpt meg gjennom travle dager!

"Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke"


Nå må jeg legge meg....skal bli herlig å sove nå!!

Hjemme i himlen er smertene borte...!

Jeg nærmer meg jammen meg slutten av sommerjobbinga også denne sommeren. Litt rart og litt godt. Man blir fort glad i gamle og hjelpetrengende mennesker som ikke hadde klart seg uten vår hjelp. Det å se inn i angstfylte, redde, smertefulle øyne gjør noe med meg. Det å kunne få frem smil og høre gode ord fra pasientene er noe som er veldig verdifult!
En av de fine opplevelsene på sykehjemmet i år var en dag jeg og noen andre tenkte vi kunne ha en sangstund for de gamle. Vi fant frem sangbøkene og kjørte inn både de i rullestol, men også en pasient som var sengeliggende. Så sang vi sammen. Dvs det var ikke alle som kunne synge. Noen kunne ikke lese, noen hadde kanskje mista sangstemmen og for noen var det nok å bare være tilstede. Et av forslagene som kom opp var sangen "hjemme i himlen". Jeg hadde nesten ikke hørt den før, men for en fin sang. Det var sterkt å sitte der blant alle de eldre, syke pasientene og synge denne sangen:

"Hjemme i himlen skal ingen mer gråte.Herren skal selv tørke tårene av.
Hjemme i himlen skal ingen mer sørge.Ingen skal dø eller legges i grav."

Refr: "Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel, når alle frelste er berget i havn!Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel!Lovsangens kilde er Frelserens navn."

Hjemme i himlen er smertene borte. Ingen skal lide og pines som her.
Hjemme i himlen skal ingen mer klage. Fullkommen glede skal fylle oss der.

Hjemme i himlen skal lovsangen tone. Mektig som havet når bølgene slår.
Hjemme i himlen blir alle ting nye. Rene som Jesus om tronen vi står

Lammet er verdig, Ja lammet er verdig. Han som ble slaktet og kjøpte oss fri
Æren og takken skal hylle vår Frelser. Målet er vunnet og der skal vi BLI.....!



















Det er forferdelig mye vondt i denne verden, og noen ganger er det nesten ikke til å forstå. Men denne verden er ikke det eneste vi har. Dette er bare reisen til noe bedre. Vi skal en gang slippe fri fra denne verden. Vi skal da komme hjem der alt bare er godt. Håper vi alle kan få oppleve himmelen en gang!

Glimt av Gud!

Det er sommer, og naturen viser seg fra sin beste side. Det er rett og slett vakkert. I det jeg sitter og soler meg på verandaen legger jeg merke til en sommerfugl som setter seg på en av blomstene i hagen. Den ser egentlig ikke så fin ut. Men når den først åpner seg er det en skjønnhet! Kan du tenke deg noe så vakkert som en oransje mønstret sommerfugl når den åpner seg? Jeg tenker at det er et glimt av vår Gud. Skaperen av alt. Og jeg tenker at Gud jammen må ha fantasi. Jeg ser en pusekatt som så omsorgsfullt bærer kattungene sine til seg og som slikker dem rene og viser kjærlighet, mens kattungene smeiger seg inntil morgen og suger til seg melk. Det er jammen vakkert å se. Glimt av Gud! Jeg ser på min nye nevø hvor nydelig han er. For et under at et nytt menneske blir til. Så flotte vi alle er blitt skapt!
Jeg sitter og ser på alle fine blomstene som blomstrer. Jeg smaker herlige jordbær fra hagen. Jeg får se herlige smil av de gamle pasientene på jobb. Jeg ser en fin rosa kveldshimmel og en rød måne som kommer frem i nattemørket.
Alt dette viser meg noe av Gud. Det er et lite glimt av hans storhet og kjærlighet!

Jeg sang en gang en sang i et kor en gang som formidler noe av nettopp dette. Sangen heter "Glimt"
"I et glimt ser vi kjærlighetens kilde, i et glimt forstår vi hvem vi er. Vi er barn av Gud skapt til liv i Herrens hage, der vi er elsket ønsket til fellesskap med ham". Det er nettopp i små glimt vi kan se Gud, som er kjærlighetens kilde! Vi må bare snu oss rundt. Stoppe opp. Se på verden rundt oss. Se Gud i øynene på menneskene vi omgås. Se Guds godhet gjennom den varme solen, se Guds gave til oss gjennom sommerfulglen som flyr rundt oss nå i sommer. Verset på sangen "Glimt" begynner slik: "Som et glimt av Gud når vintermørket viker, som en gjenlyd av hans røst gjennom vårens milde vind. Som et vakkert verk når blomsterprakten skinner"....og slik forsetter den. Gud er ikke usynlig i dag!

En annen sang som sier noe av det samme er en som heter "I believe". "I believe for every drop of rain that falls, or flower grows. Og "Every time I hear a newborn baby cry or touch a leaf or see the sky, then I know why I believe"
Når en ser på det vakre rundt seg er det ikke vanskelig å skjønne at det må være noe stort bak det hele. Stans opp og legg merke til Guds under står det i Jobs bok! Kanskje er det noe vi alle kan bli enda flinkere til i hverdagen?!

Go sommer!

Idag på skolen lærte vi å sette sprøyte - injeksjon både subkutant (underhuden) og intramuskulært. Ganske gøy ja:) Vi satte det på hverandre i armen og i hofta. Spennende saker....:)

Hjemme i himmelen

Sitter her med tårer i øynene. Var just inne på bloggen til ekteparet Handeland, som det blant annet har stått om i vårt land, der mannen har vært kreftsyk og der det har sett svært kritisk ut i perioder. Paret har også en liten jente sammen. Det er hans kone som har skrevet bloggen, og på den måten har fortalt folk hvordan det går med mannen hennes. I det jeg kommer inn på siden, (http://www.svekn.blogspot.com/) er det denne overskriften som venter meg: "hjemme". Jeg skjønner at nå har det skjedd noe... Videre leser jeg at mannen hennes nå er hjemme i himmelen og har det bra der. Det står hvor fryktelig tomt og trist det er nå, men samtidig hvor glad hun er for de 5 årene hun fikk leve med mannen sin. Jeg fylles med tristhet. Hvor forferdelig det må være å miste en som en er så glad i. Det er så ubegripelig at det skal gå an.

Midt i alt det triste var det en setning som ble sittende igjen, og det var ordene "hjemme i himmelen." Alt var ikke slutt selv om livet her på jord ble slutt. De visste de skulle møtes igjen.

Hun skriver hun kan glede seg over tiden de hadde sammen. Kanskje skal vi lære å sette mer pris på den tiden vi får ha med de vi er glad i. Kanskje skal vi fortelle folk rundt oss hvor glade vi er i de. Og takke Gud for hver dag vi får ha sammen med dem.

Det er et hjem å komme til etter at vi her går bort. Alt slutter ikke ved døden her på jorden. Det finnes håp. Det finnes et liv, en evighet der vi skal leve. Et sted der vi skal møte våre kjære igjen. En dag skal jeg møte min bestefar igjen. En dag skal jeg møte min smilende tante igjen. Midt i all sorg og savn vi mennesker kan ha over kjære som går bort, kan vi likevel ha et håp. Fremtiden i himmelen. Det er ufattelig og uforståelig at ikke alle kommer til himmelen. Jeg er glad for at jeg er på veg hjem. Tenk om vi alle mennesker på denne jord en gang kunne møtes, til fest og glede i himmelen sammen med Jesus....!

Om verden gir mørke, er du lys
Om livet er håpløst, er du håp
Om døden griper etter meg
Så står jeg fast igjennom alt
For du er liv
Du er annerledes, Gud
Ulik alt jeg kjenner til
Du er annerledes, Gud
Den jeg fester min lit til

Om jeg er rådløs, vet du alt
Om jeg er motløs, er du Gud
Om livets lenker binder meg
Så skal jeg en dag bli helt fri


I himmelen

Møte med virkeligheten en grå mandagskveld...

I går fikk jeg være med på "Gå ut tjenesten" i Salem der vi gikk til Nygårsparken til de narkomane der. Vi rigga oss til med bord, varm drikke, og brød og stilte oss opp i regnværet. Spent på om det var folk som ville komme. Ikke lenge etter strømmet det på. Mennesker som var desperate etter en kopp varm kakao eller en brødskive med ost. Rusmisbrukere som knapt kunne gå, og så sløve ut i blikket. Forfrosne hender og sko som var søkkvåte. Det var fint å være med å kunne tilby noe varm drikke og litt mat til kalde, blaute rusmisbrukere som ikke hadde spist på flere dager, og som så iskalde ut...! Det var en glede å se takknemligheten og høre: "dere skal vite at dette betyr masse for oss. I sta satt jeg bare der oppe og tenkte ikke på noe, fant ingen mening i noe som helst, og nå er jeg plutselig mett"... Eller "hvorfor gjør dere dette?". Det var fint å kunne gi bort mine votter til noen iskalde hender, for om mulig å kanskje varme de litt. Fint å se smil i ansikt på folk som ellers så ut til å være langt nede... Sterkt å høre fra en at "det Jesus sier smelter mitt hjertet og gjør meg rørt".

Men det var også vondt. Vondt å høre at "80 % av de som er her nå kommer til å sove her i parken i natt". Vondt å høre fortvilelsens rop om hjelp i en håpløs situasjon, se sorgens ansikt. Vondt å se på folk som har det vondt inni seg, uten å kunne gjøre så mye. Uforståelig å høre at en av dem måtte selge stoff for å få nok penger til en familietur. Vondt å høre " jeg fryser såå...." "Jeg er så sulten, har ikke spist på 3 dager".

Det er rart hvor stor kontrast det er fra Nygårdsparken og til sentrum bare noen hundre meter lengre nede.....

Liv til dagene...

Nå har første praksisperiode på sykepleien begynt. Har hatt 3 dager denne uken. Etter å ha vært veldig spent på hvordan det egentlig kom til å bli å begynne i praksis, har jeg nå funnet ut at det egentlig var bedre enn forventet. Det har vært noen spennende dager og jeg har tro på at det kommer til å bli en fin periode. Jeg har fått en dyktig og god veileder, og sykehjemmt er nytt og moderne og virker veldig bra. Så foreløpig er jeg fornøyd. Det kommer nok til å bli endel utfordringer etterhvert som jeg kommer mer inn i ting, men det er da man lærer!:)

Vår oppgave blir i hovedsak stell, prosedyrer vi har lært og ikke minst observasjon av pasientens tilstand. Jeg har allerede opplevd gode stunder og samtaler med beboerne, og jeg merker hvor lite som egentlig skal til for å glede dem, og få frem et smil. Dette er virkelig flotte øyeblikk som er svært verdifulle, både for meg og for dem. Jeg håper at jeg i tiden som kommer kan være med å gjøre dagene litt lysere for pasientene. Som det så fint står i en brosjyre jeg fikk om sykehjemmet da jeg kom: "å legge liv til dagene, ikke bare dager til livet". Det er noe jeg håper på å få bidra med.

Jeg har lyst til å sitere to sitat til som stod i brosjyren: "Kraften i en foss består av mange vanndråper som jobber sammen"

Og "Du må være den forandringen du vil se i verden"!

Glede og fremtidstro....

Ja, nå for tiden har jeg det egentlig skikkelig bra! Det er så mye å være glad for. Jeg er så heldig som har det så godt. Jeg har blitt kjent med så mange gode folk. Jeg har det greit på skolen. Jeg har kjekke ting å gjøre på fritiden, jeg har flott natur rundt meg, og jeg har en Gud som alltid er der og jeg kan si absolutt alle hemmeligheter til. Det er genialt altså.
Har hatt en veldig bra helg, vært på bra kveldsmøte i Salem igår, der der misjon, det å spre evangeliet var i fokus. Utfordrende men bra tale!
Idag har jeg også vært på et bra møte i Norkirka. Kjekt å få litt "åndelig påfyll" som det så fint heter. Det trengs virkelig. Jeg merker det at det trengs, akkurat som kroppen trenger påfyll av næringsstoff, trenger vi daglig "brød" fra Gud. Men det er ikke alltid så lett. Men det er godt å få litt ekstra "energi" av og til...!!
Jeg ser egentlig på tiden som kommer med forventning og spenning. Jeg har litt drømmer og ønsker som jeg ønsker å få gjennomført her i Bergen. Spennende å ha ting å se frem til. Jeg og ei i klassen min satt og snakka igår om ting vi hadde lyst til å gjøre, så nå er jeg spent på å se hva tiden vil bringe.
Ellers har jeg meldt meg inn i smågruppe, en bibelgruppe tilknytta salem. Gjorde det igår, i litt "hast", så jeg får prøve å iallefall bli med å se hvordan det er. Har også tenkt litt på å bli med i noe som heter "fellesskapet", som også er i salem, og er en liten gruppe med folk som ber og slikt. Får se hvordan det går etterhvert.

Jeg skal nemlig inn i en liten ny og spennende epoke fra imorgen. Praksisperiode 1 begynner.. Skal ut til Askøy og ha 8 ukers praksis på sykehjem der. Det er jeg spent på hvordan kommer til å bli. Tenker positivt, og får ta en dag om gangen. Håper bare jeg vil trives der. Jaja. Fremtiden ser bra ut, og jeg tror det er mye kjekt som ligger foran, og noen utfordringer som jeg gleder meg til å ta fatt på...!

Hadde meg forresten en fantastisk trimtur opp til Løvstakken idag. Sol, blå himmel, snø, og en fin utsikt!!:) Herlig altså. Men turen ned ble litt annerledes. Jeg gikk jo alene, og så trodde jeg at jeg hadde kommet litt for langt, så jeg gikk ut av stien dum som jeg er, og begynte å surre, gå rundt, opp, ned, frem, tilbake, over myrer, opp fjell, gjennom busker og plutselig stod jeg med fin utsikt utover området vi bor. Fint det, men litt kjipt å se ned uten å vite hvordan komme seg ned..hehe. Prøvde å finne ut hvor jeg skulle gå. Måtte gå i retning mot toppen et stykke før jeg omsider fant retningen, og peila meg inn på stien igjen. Fjoo.... Det var godt! Er en kjip følelse det å ikke vite helt hvor man skal gå. Men det går jo som regel bra...!:) Og Gud var jo med. Det er så greit det, å ha en som alltid er med meg, og jeg slipper å gå helt alene. Og itillegg er det verdens Far, som har skapt alt, og kjenner meg fullt ut...! Stort, og litt vanskelig å fatte..


Jaja.. Nå er det på tide å komme meg i sengm og psyke meg opp til en uke med ny arbeidssted, nye kollegaer, nye mennesker, og forhåpentligvis mange fine øyeblikk...!!