Møte med virkeligheten en grå mandagskveld...

I går fikk jeg være med på "Gå ut tjenesten" i Salem der vi gikk til Nygårsparken til de narkomane der. Vi rigga oss til med bord, varm drikke, og brød og stilte oss opp i regnværet. Spent på om det var folk som ville komme. Ikke lenge etter strømmet det på. Mennesker som var desperate etter en kopp varm kakao eller en brødskive med ost. Rusmisbrukere som knapt kunne gå, og så sløve ut i blikket. Forfrosne hender og sko som var søkkvåte. Det var fint å være med å kunne tilby noe varm drikke og litt mat til kalde, blaute rusmisbrukere som ikke hadde spist på flere dager, og som så iskalde ut...! Det var en glede å se takknemligheten og høre: "dere skal vite at dette betyr masse for oss. I sta satt jeg bare der oppe og tenkte ikke på noe, fant ingen mening i noe som helst, og nå er jeg plutselig mett"... Eller "hvorfor gjør dere dette?". Det var fint å kunne gi bort mine votter til noen iskalde hender, for om mulig å kanskje varme de litt. Fint å se smil i ansikt på folk som ellers så ut til å være langt nede... Sterkt å høre fra en at "det Jesus sier smelter mitt hjertet og gjør meg rørt".

Men det var også vondt. Vondt å høre at "80 % av de som er her nå kommer til å sove her i parken i natt". Vondt å høre fortvilelsens rop om hjelp i en håpløs situasjon, se sorgens ansikt. Vondt å se på folk som har det vondt inni seg, uten å kunne gjøre så mye. Uforståelig å høre at en av dem måtte selge stoff for å få nok penger til en familietur. Vondt å høre " jeg fryser såå...." "Jeg er så sulten, har ikke spist på 3 dager".

Det er rart hvor stor kontrast det er fra Nygårdsparken og til sentrum bare noen hundre meter lengre nede.....