fredag 1. oktober 2010

Hverdagsliv på Filippinene....


Nå har jeg altså vært en uke her nede på Filippinene. Så tenkte det var det på tide å skrive litt om det jeg opplever her nede. For det er ikke lite...

Det hele starta med en lang flyreise, fra Bergen flesland tidlig om morgenen den 20. September. Vi mellomlanda i Frankfurt, og neste gang i Abu Dabhi. Der måtte vi tilbringe endel timer på flyplassen før flyet satte kursen mot Filippinene. Siste delen av turen var ganske tung, og jeg følte vi var utrolig langt vekke fra Norge.

Etter en lang reise, med lite søvn, og masse tanker, kom vi endelig frem til Manila, flyplass. Vi fant fort bagasjen, og kom oss ut av bygningen, og ble møtt av en varme som slo mot oss, og en vennlig dame, en norsk jordmor som er vår veileder her nede....

Vi var fremme, og det føltes rart å endelig være her. Trafikken var det første som sjokkerte meg. Jeg har vært litt ute og reist før, så var ikke så nytt. Men mennesker går midt i vegen, og krysser vegen i hytt og pine. Da trafikken stoppa opp, kom det barn og banka på vinduet til bilen vår, for å selge ting, eller tigge om penger. Og da stod de i midtstripa og venta på at trafikken skulle stoppe opp. Vi fikk beskjed om å avvise, ellers kunne de trenge seg inn og kanskje være litt aggressive. Vi så og mødre som gikk med babyer på armen, og tigga. Det er vanlig at noen mødre doper ned barnene sine, og bærer dem på armen, for at de slik skal se mer stakkarslige ut. Helt utrolig. Vi så mange ”jeeper”, fulle av folk, med noen som satt helt i åpningen bak, slik at de lett kunne falt av hvis det skjedde noe. Vegene har sjelden striper som deler opp feltene, så her er det bare å prøve deg frem... glad ikke det er jeg som kjører, for å si det sånn!:)

Vi kom frem til Cavite, der vi nå har bodd i en uke. Vi ble møtt av vennlige nordmenn, som ønska oss velkommen, og kom rett til middag. Stedet vi bor på, er et ”innesperra” område, som tilhører organisasjonen i jobber for; nemlig ”ministreis without borders”.

Det er en organisasjon som har et bredt spekter av arbeid. Barnehjem, klinikker, fengselsarbeid, opplæring av mødre + mye mer. Og det viktige er at de alltid forkynner evangeliet i tillegg til jobben og ofte før de hjelper med andre ting. Det er hele dagen bevæpna vakter som passer på området, og piggtrådgjerdet rundt. Så her er vi nok temmelig trygge..! Her bor vi fint, på et gjestehus, og i nabohuset, er jobben vår. Det er et barnehjem der, som vi jobber på. Der er det barn som er forlatt av foreldrene, barn som foreldrene ikke vil ha. Alle barnene som er der, skal adopteres bort. Det er målet. Det er to avdelinger. En for små babyer, og en fra litt større, opp til 3 år. Har vært mest med de minste. De er helt fantastiske!! Hjerteknusere til tusen. Merker at jeg blir bare mer og mer glad i dem, ettersom jeg blir bedre kjent med dem. Det er 7 unger der. I begynnelsen, var det ganske slitsomt å skulle være med dem, en arbeidsdag på 6 timer. Men etter hvert, har det gått bedre og bedre. Vi bader dem om morgenen, gir dem melk på flaske, gir dem grøt, leker med dem, koser med dem, gir dem omsorg, skifter bleie på dem, og prøver å få dem til å sove når de er trøtte. Vi har ofte vært ”på toppen” av de andre som jobber der, men innimellom er de filippinske som jobber der borte, og plutselig står vi der alene. En dag hadde jeg plutselig alle ungene alene en stund. Men det er gøy med litt utfordringer. En dag jobba jeg med kjersti og marte lise. Ungene var trøtte, og v stod der alle med en seng hver og vugga ungene i søvn, mens vi sang sanger som ”ingen er så trygg i fare”. Fin opplevelse!! De er veldig kontaktsøkende, og liker å bli bært og holdt på. Da er det desto vanskeligere å skulle sette dem fra eg. For en må jo det innimellom, hvis flere griner på samme tid. Det hender at en står med en unge i hendene, og vugger på en annen samtidig. Og det er dessverre ofte slik at dersom en av dem griner, følger flere på..! vi har virkelig fått prøvd oss på hvordan det er å passe på babyer. Og merker at jeg har aldri prøvd meg så mye på dette før. Har lært masse egentlig, og gøy å føle at en mestrer det mer og mer!:)

Det er helt herlig å se de smilende babyene, når vi tuller med dem, eller når de bader. De er virkelig Guds under, og det er nesten sånn at jeg seriøst vurderer å adoptere en av demJ hehe. Men det gjør jeg nok ikke... men de er helt ubeskrivelige!!!

Så er det en klinikk rett ved siden av, der mødre kommer på svangerskapskontroller. Det har jeg vært med på en dag foreløpig. Da måles BT, vekt, lengde på magen, en finner babyens hjerterytme osv. Gøy å prøve seg litt, selv om det er litt vanskelig å gjøre noe som en ikke har noe erfaring med. ellers er det fødsler. Har vært med på et par, tre fødsler til nå. Spennende det. De er virkelig flinke under fødselen. Har assistert jordmora litt, ift sying etter fødselen, og vi har vært med på å vaske nyfødt baby, ta mål av dem, sette vitamin K injeksjon osv. Fint å høre babyens første skrik når den er kommet ut av magen. Virkelig et Guds under, når et bar kommer til verden. Og det er det jordmødrene også sier, og peker opp mot himmelen. En del av fødslene her skjer så fort, at hvis vi får vite at det er snart en fødsel, hender det at hodet allerede er på veg ut, i det en kommer bort for å se..!

Andre ting vi har vært med på, er å reise til ”dumpsiden”, som det kalles. Der bor og arbeider folk ved en søppelplass. Vi kommer dit for å synge med de, ha en andakt e.l for de, og deler ut mat. Det er ca 80 familier som bor der, med mange barn. Det var ganske spesielt å komme dit første gang, og se hvilke forhold de bor under. Og så skittent. Søppel rundt dem, og har det regna er det masse søyle. Nesten uvirkelig å være der, føles litt som en drøm. De har nesten ingen ting, og det finnes ikke elektrisitet der. Likevel ser vi unger som smiler, og ler. De ser liksom ut til å ha det bra, og leve deres hverdagsliv, uten å se så altfor stakkarslige ut. En dag hadde vi drama for dem om Jesus som ønsker å være med barna, og disiplene som vil vise dem bort. Da sier Jesus til dem at barna skal komme til ham, og at Guds rike hører barna til. Vi er der to ganger i uka, mandag og torsdag. Forrige gang hadde vi jentene kjøpt inn masse tannbørster, tannkremer, såper, og noen bilder med bibelvers på, som vi delte ut til hver familie. Gøy å kunne bidra litt i det minste. Før de får mat av oss, må de alle vaske hendene, og stille seg i en lang kø. De er faktisk veldig høflige, og sjelden sånn at de sniker i køen, og presser seg frem. Ganske utrolig, når de sikkert er kjempe sultne. Noe anna som gjorde inntrykk, var at barnene sang for oss sangen ”Who am I that the Lord of all the earth, would care to know my name”... nydelig opplevelse! Det er spesielt å dra fra et slikt sted, og tenke på hvordan vi lever.

Ellers har vi vært med i fengsel denne uka. Et for små unger, men det var vel mer et barnehjem og. Men der ble unger ned i 3-4 års alderen plassert av politiet, dersom de ble funnet på områder de ikke har lov til å være om kvelden. Var ganske sterkt å komme inn der. Vi sang noen sanger sammen, og etter på hadde jeg andakt for dem. Ganske spesielt, men flott og snakke til dem om Jesus, og prøve å formidle noen viktige ord. Vi lekte noen leker, og delte ut kjekts og saft... Stakkars barn. Det er helt utrolig at det går an. Etterpå gikk vi i nabofengselet, som var for voksne. Der var det samling med lovsang, og jeg hadde den samme andakten der. Vi hadde og mimeleken med de, og som de koste seg da. De lo og hadde det så kjekt. Vi gikk og forbi ei celle med syke mennesker, de hadde tuberkulose, vi delte og kjeks og saft til de. Vi kikka inn bak murene, og der satt masse mennesker, tett i dett og kikka ut på oss... rart å tenke på hvordan de må ha det til vanlig, når ingenting skjer der.

En dag hadde vi oss en fantastisk tur. Vi kjørte til ei elv. Føltes som vi var midt i jungelen. Kjempe stilig sted. Vi satt oppi noen båter, som ligner litt på kanoer, og ble padla avgårde av to sterke filippinske menn. det var litt stryk innimelom, og trange partier, med steiner på hver side. Da hoppa de ut av båten, sprang langs steinene, og drog båten fremover. Kjempe stilig! Vi kom frem til et fossefall. Der ble vi dratt ut på ei bambusflåte, så vi kom bort til fossen. Herlig med ekte dusj og massasje rett fra naturen...! var en nydelig opplevele.

Kjenner at jeg trives bedre og bedre her. Deilig med varmen, og spesielt med litt bris! Liker kulturen, med litt enkelhet og for oss primitive løsninger. Har blitt vant til å ta ”jeep”, og det er det vanlige fremkomstmiddelet her. Da sitter vi mot hverandre på en rekke,

Og for å betale, sender vi pengene fremover til de som sitter foran oss, som sender det videre til sjåføren. Ellers er det temmelig billig her nede, for oss. Så det er jo litt gøy da!

Tiden går litt for fort synes jeg. Likevel opplever vi jo svært mye, og hver dag er en opplevelse! Liker meg godt her nede, og slik jeg ser det nå, kunne jeg gjerne vært mer enn en mnd her. Er så mye å oppleve

Jeg har lært mye allerede. Lært mer om meg selv, om å stole på Gud, og sett hvor mye bra arbeid som drives... helt fantastisk! Vi har og mye som gjenstår, vi skal på landsbygda, og vi skal ha oss en liten avslapning mot slutten av oppholdet. Så jeg gleder emg over det jeg får være med på!!

Nå skal jeg på jobb en tur, bort til babyene på barnehjemmet.... det skal bli koselig!

Det var endel om det jeg opplever... kommer nok tilbake med mer senere,,,! Håper dere alle har det bra der hjemme i Norge, eller hvor dere enn er...!

”Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde og glede oss på den”!