Hverdagsliv på Filippinene....

Nå har jeg altså vært en uke her nede på Filippinene. Så tenkte det var det på tide å skrive litt om det jeg opplever her nede. For det er ikke lite...

Det hele starta med en lang flyreise, fra Bergen flesland tidlig om morgenen den 20. September. Vi mellomlanda i Frankfurt, og neste gang i Abu Dabhi. Der måtte vi tilbringe endel timer på flyplassen før flyet satte kursen mot Filippinene. Siste delen av turen var ganske tung, og jeg følte vi var utrolig langt vekke fra Norge.

Etter en lang reise, med lite søvn, og masse tanker, kom vi endelig frem til Manila, flyplass. Vi fant fort bagasjen, og kom oss ut av bygningen, og ble møtt av en varme som slo mot oss, og en vennlig dame, en norsk jordmor som er vår veileder her nede....

Vi var fremme, og det føltes rart å endelig være her. Trafikken var det første som sjokkerte meg. Jeg har vært litt ute og reist før, så var ikke så nytt. Men mennesker går midt i vegen, og krysser vegen i hytt og pine. Da trafikken stoppa opp, kom det barn og banka på vinduet til bilen vår, for å selge ting, eller tigge om penger. Og da stod de i midtstripa og venta på at trafikken skulle stoppe opp. Vi fikk beskjed om å avvise, ellers kunne de trenge seg inn og kanskje være litt aggressive. Vi så og mødre som gikk med babyer på armen, og tigga. Det er vanlig at noen mødre doper ned barnene sine, og bærer dem på armen, for at de slik skal se mer stakkarslige ut. Helt utrolig. Vi så mange ”jeeper”, fulle av folk, med noen som satt helt i åpningen bak, slik at de lett kunne falt av hvis det skjedde noe. Vegene har sjelden striper som deler opp feltene, så her er det bare å prøve deg frem... glad ikke det er jeg som kjører, for å si det sånn!:)

Vi kom frem til Cavite, der vi nå har bodd i en uke. Vi ble møtt av vennlige nordmenn, som ønska oss velkommen, og kom rett til middag. Stedet vi bor på, er et ”innesperra” område, som tilhører organisasjonen i jobber for; nemlig ”ministreis without borders”.

Det er en organisasjon som har et bredt spekter av arbeid. Barnehjem, klinikker, fengselsarbeid, opplæring av mødre + mye mer. Og det viktige er at de alltid forkynner evangeliet i tillegg til jobben og ofte før de hjelper med andre ting. Det er hele dagen bevæpna vakter som passer på området, og piggtrådgjerdet rundt. Så her er vi nok temmelig trygge..! Her bor vi fint, på et gjestehus, og i nabohuset, er jobben vår. Det er et barnehjem der, som vi jobber på. Der er det barn som er forlatt av foreldrene, barn som foreldrene ikke vil ha. Alle barnene som er der, skal adopteres bort. Det er målet. Det er to avdelinger. En for små babyer, og en fra litt større, opp til 3 år. Har vært mest med de minste. De er helt fantastiske!! Hjerteknusere til tusen. Merker at jeg blir bare mer og mer glad i dem, ettersom jeg blir bedre kjent med dem. Det er 7 unger der. I begynnelsen, var det ganske slitsomt å skulle være med dem, en arbeidsdag på 6 timer. Men etter hvert, har det gått bedre og bedre. Vi bader dem om morgenen, gir dem melk på flaske, gir dem grøt, leker med dem, koser med dem, gir dem omsorg, skifter bleie på dem, og prøver å få dem til å sove når de er trøtte. Vi har ofte vært ”på toppen” av de andre som jobber der, men innimellom er de filippinske som jobber der borte, og plutselig står vi der alene. En dag hadde jeg plutselig alle ungene alene en stund. Men det er gøy med litt utfordringer. En dag jobba jeg med kjersti og marte lise. Ungene var trøtte, og v stod der alle med en seng hver og vugga ungene i søvn, mens vi sang sanger som ”ingen er så trygg i fare”. Fin opplevelse!! De er veldig kontaktsøkende, og liker å bli bært og holdt på. Da er det desto vanskeligere å skulle sette dem fra eg. For en må jo det innimellom, hvis flere griner på samme tid. Det hender at en står med en unge i hendene, og vugger på en annen samtidig. Og det er dessverre ofte slik at dersom en av dem griner, følger flere på..! vi har virkelig fått prøvd oss på hvordan det er å passe på babyer. Og merker at jeg har aldri prøvd meg så mye på dette før. Har lært masse egentlig, og gøy å føle at en mestrer det mer og mer!:)

Det er helt herlig å se de smilende babyene, når vi tuller med dem, eller når de bader. De er virkelig Guds under, og det er nesten sånn at jeg seriøst vurderer å adoptere en av demJ hehe. Men det gjør jeg nok ikke... men de er helt ubeskrivelige!!!

Så er det en klinikk rett ved siden av, der mødre kommer på svangerskapskontroller. Det har jeg vært med på en dag foreløpig. Da måles BT, vekt, lengde på magen, en finner babyens hjerterytme osv. Gøy å prøve seg litt, selv om det er litt vanskelig å gjøre noe som en ikke har noe erfaring med. ellers er det fødsler. Har vært med på et par, tre fødsler til nå. Spennende det. De er virkelig flinke under fødselen. Har assistert jordmora litt, ift sying etter fødselen, og vi har vært med på å vaske nyfødt baby, ta mål av dem, sette vitamin K injeksjon osv. Fint å høre babyens første skrik når den er kommet ut av magen. Virkelig et Guds under, når et bar kommer til verden. Og det er det jordmødrene også sier, og peker opp mot himmelen. En del av fødslene her skjer så fort, at hvis vi får vite at det er snart en fødsel, hender det at hodet allerede er på veg ut, i det en kommer bort for å se..!

Andre ting vi har vært med på, er å reise til ”dumpsiden”, som det kalles. Der bor og arbeider folk ved en søppelplass. Vi kommer dit for å synge med de, ha en andakt e.l for de, og deler ut mat. Det er ca 80 familier som bor der, med mange barn. Det var ganske spesielt å komme dit første gang, og se hvilke forhold de bor under. Og så skittent. Søppel rundt dem, og har det regna er det masse søyle. Nesten uvirkelig å være der, føles litt som en drøm. De har nesten ingen ting, og det finnes ikke elektrisitet der. Likevel ser vi unger som smiler, og ler. De ser liksom ut til å ha det bra, og leve deres hverdagsliv, uten å se så altfor stakkarslige ut. En dag hadde vi drama for dem om Jesus som ønsker å være med barna, og disiplene som vil vise dem bort. Da sier Jesus til dem at barna skal komme til ham, og at Guds rike hører barna til. Vi er der to ganger i uka, mandag og torsdag. Forrige gang hadde vi jentene kjøpt inn masse tannbørster, tannkremer, såper, og noen bilder med bibelvers på, som vi delte ut til hver familie. Gøy å kunne bidra litt i det minste. Før de får mat av oss, må de alle vaske hendene, og stille seg i en lang kø. De er faktisk veldig høflige, og sjelden sånn at de sniker i køen, og presser seg frem. Ganske utrolig, når de sikkert er kjempe sultne. Noe anna som gjorde inntrykk, var at barnene sang for oss sangen ”Who am I that the Lord of all the earth, would care to know my name”... nydelig opplevelse! Det er spesielt å dra fra et slikt sted, og tenke på hvordan vi lever.

Ellers har vi vært med i fengsel denne uka. Et for små unger, men det var vel mer et barnehjem og. Men der ble unger ned i 3-4 års alderen plassert av politiet, dersom de ble funnet på områder de ikke har lov til å være om kvelden. Var ganske sterkt å komme inn der. Vi sang noen sanger sammen, og etter på hadde jeg andakt for dem. Ganske spesielt, men flott og snakke til dem om Jesus, og prøve å formidle noen viktige ord. Vi lekte noen leker, og delte ut kjekts og saft... Stakkars barn. Det er helt utrolig at det går an. Etterpå gikk vi i nabofengselet, som var for voksne. Der var det samling med lovsang, og jeg hadde den samme andakten der. Vi hadde og mimeleken med de, og som de koste seg da. De lo og hadde det så kjekt. Vi gikk og forbi ei celle med syke mennesker, de hadde tuberkulose, vi delte og kjeks og saft til de. Vi kikka inn bak murene, og der satt masse mennesker, tett i dett og kikka ut på oss... rart å tenke på hvordan de må ha det til vanlig, når ingenting skjer der.

En dag hadde vi oss en fantastisk tur. Vi kjørte til ei elv. Føltes som vi var midt i jungelen. Kjempe stilig sted. Vi satt oppi noen båter, som ligner litt på kanoer, og ble padla avgårde av to sterke filippinske menn. det var litt stryk innimelom, og trange partier, med steiner på hver side. Da hoppa de ut av båten, sprang langs steinene, og drog båten fremover. Kjempe stilig! Vi kom frem til et fossefall. Der ble vi dratt ut på ei bambusflåte, så vi kom bort til fossen. Herlig med ekte dusj og massasje rett fra naturen...! var en nydelig opplevele.

Kjenner at jeg trives bedre og bedre her. Deilig med varmen, og spesielt med litt bris! Liker kulturen, med litt enkelhet og for oss primitive løsninger. Har blitt vant til å ta ”jeep”, og det er det vanlige fremkomstmiddelet her. Da sitter vi mot hverandre på en rekke,

Og for å betale, sender vi pengene fremover til de som sitter foran oss, som sender det videre til sjåføren. Ellers er det temmelig billig her nede, for oss. Så det er jo litt gøy da!

Tiden går litt for fort synes jeg. Likevel opplever vi jo svært mye, og hver dag er en opplevelse! Liker meg godt her nede, og slik jeg ser det nå, kunne jeg gjerne vært mer enn en mnd her. Er så mye å oppleve

Jeg har lært mye allerede. Lært mer om meg selv, om å stole på Gud, og sett hvor mye bra arbeid som drives... helt fantastisk! Vi har og mye som gjenstår, vi skal på landsbygda, og vi skal ha oss en liten avslapning mot slutten av oppholdet. Så jeg gleder emg over det jeg får være med på!!

Nå skal jeg på jobb en tur, bort til babyene på barnehjemmet.... det skal bli koselig!

Det var endel om det jeg opplever... kommer nok tilbake med mer senere,,,! Håper dere alle har det bra der hjemme i Norge, eller hvor dere enn er...!

”Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde og glede oss på den”!

Sommerjobbingen er i gang for fullt, og denne sommeren jobber jeg i hjemmesykepleien. Dette har jeg aldri prøvd før. Vel har jeg arbeidet på sykehus, og sykehjem og med eldre, men dette er noe annet. Det er altså ikke lenger sterile prosedyrer, stellefrakker, reine gulv, og ryddige bord en kommer til. Nei, en kan komme bort i det meste, uten at jeg skal gå nærmere inn i detaljer her. Det er ufattelig hvordan folk kan ha det hjemme, når det kommer til rot, søppel, matrester, osv. Dagene går med til å hjelpe folk med å få stelt seg, skifte bleier, gi dem mat, medisiner, stelle sår, osv... Og har en tid, gjøre litt mer for å forsøke å gjøre hverdagen deres litt bedre…

De aller fleste jeg møter er eldre mennesker med et langt liv bak seg, og enkelte av dem er svært gamle. Og da mener jeg svært. Flere av dem, sitter stort sett alene i en stol og stirrer ut i rommet, eller halvsover det meste av dagen. Det får meg til å tenke at jeg ikke ser frem til å bli gammel. Det er tragisk at så mange eldre må oppleve en slik trist tilværelse. De fleste av dem har dessuten mistet sine ektefeller, og er alene uten så mye familie og venner... Da er det ikke så gøy å bare gjøre det lille en må, for så å springe videre. Men hverdagen på jobb er ofte travel, og da er det ikke tid til så mye prat. Likevel opplever jeg at det er faktisk ikke så mye som skal til, for å vise at en ser dem, og ikke bare arbeidet og rutinen en skal gjøre. Bare en ekstra kommentar, eller et spørsmål om hvordan de har det kan gjøre det lille ekstra
Selv om det er mye rart en kommer borti i en slik jobb, merker jeg at det gir meg noe; jeg får noe igjen for det. Det så godt å kunne se en forskjell ved det en gjør… Godt å kunne stelle skitne negler, hjelpe folk som lukter vondt, med å bli reine…

Innimellom de travle periodene, er det også litt mere tid. Da er det betydningsfullt å kunne banke på rommet til en ensom sjel, og slå av en prat. Det er herlig å se at et trist ansikt, kan vende om til et smil i det en entrer døra. Det er ikke alltid så lett å komme på ord. Da er det godt å gi et håndtrykk som forteller at jeg bryr meg. Det er fint å høre at jeg gjør en god jobb, at det er så hyggelig når jeg kommer innom. Det er fint å kunne sette seg ned ved pianokrakken, og spille noen sanger for dem. Jeg begynner selv å bli glad i flere av disse ”gamle traltene”. F eks en sang om ”de nære ting”, som går slik: ”den lykken du søker bak blånende fjell, kan hende du alltid har eiet den selv. Du skal ikke vandre i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting” ’

Jeg opplever at til tross for at flere av dem er gamle, mye alene, er syke, og kanskje føler seg ensomme, er det mange som ikke gir opp av den grunn. Jeg møtte en dag en pasient som satt og sydde med en hånd da jeg kom, fordi den andre ikke kunne brukes. Etterpå spilte hun piano og sang for meg, med en hånd. Slike ting imponerer. Det forteller meg at en kan få til så mye, om en bare vil. Det gjelder bare å benytte seg av det en kan. Bruke de mulighetene en har. Flere av damene sitter med håndarbeid når jeg kommer. ”en kan jo ikke bare sitte med hendene i fanget”, sier de. Andre viser meg på andre måter at det går an å klare seg bra, til tross for sykdom og tap.

Det er mange skjebner rundt omkring. Mange enkeltmennesker som har det vondt, men samtidig mange som klarer seg bra til tross for sykdom og alderdom. For oss som er friske, er det lett å glemme at vi faktisk er det. Ei dame ropte til meg før jeg gikk fra henne en dag: ”håper du får et godt liv, at du kan være glad og frisk”. Ja, det er virkelig noe jeg håper på. Det er sannelig mye vi skal være takknemlige for. Det er en klisjé å si dette, men det er jo faktisk ofte slik at det er først i møte med mennesker som er syke, at en blir minnet på at det ikke er noen selvfølge å være frisk.. at det ikke er en selvfølge å klare å stå opp av senga til en ny dag med føtter som kan gå, øyne som kan se, ører som kan høre og hender som kan brukes. Arbeid med slike mennesker setter perspektiv. Nettopp derfor er det godt å kunne arbeide med noe slikt. Selv om en innimellom kjenner det utfordrende, travelt og tungt, er møter med mennesker spennende. Det setter perspektiv på livet, og gjør at en kanskje kan se på våre hverdagslige bagateller på en litt annen måte….!

Om livet og roser og sånn….

”Livet er en dans på roser!…. Men husk at alle roser har torner!” Dette var innledningen til et foredrag jeg var på i vår. I det foredragsholderen startet med de første ordene, om at livet er en dans på roser, kjente jeg med meg selv at dette blir nok et inspirerende og engasjerende foredrag. Ikke mange sekundene etterpå, kom hun altså frem med at det finnes ikke roser uten torner. Det fikk meg til å tenke. Hadde vel i grunnen aldri tenkt så mye på dette med tornene. Men er det ikke egentlig ganske logisk det hun sa? At dersom livet er som å danse på roser, så vil en vel også stikke seg litt på tornene innimellom?

Livet er egentlig utrolig merkelig. Dagene går og går, og det er som om hverdagen er blitt en rutine. I alle fall i mitt liv. Ofte lever en med et jag fremover mot morgendagen; mot ting som skal komme, ting som skal skje. Livet går med til det en pleier, og en stopper kanskje ikke så mye opp og tenker over hva en vil med livet en har fått, hva som er meningen, hva vi vil investere våre minutter, timer, dager og år i. Mens livet og dagene går sin vante gang, er det ikke alltid så lett å huske på alle de tusenvis av menneskene rundt oss som opplever hver dag som en kamp, og hver dag som en byrde. Midt i den rutinen som vi mange er blitt en del av, er det lett å glemme at livet for mange slett ikke oppleves som å danse på en blomstrende eng. For selv om vi alle tråkker litt på tornene innimellom, er det vel ingen tvil om at noen må vandre på en mer tornebelagt veg enn andre?

Ikke så sjelden hører en om mennesker som har mistet nære familiemedlemmer grunnet alvorlige sykdommer, om folk som har mistet venner i ulykker, om ungdommer som dør av overdoser, og en hører om mennesker som mister både hus og familie i jordskjelv. Helt uforståelig. En sitter spørrende igjen med et ”hvorfor?”… Nyhetene minner oss til stadighet på hvilken verden vi lever i. For min del, er det nesten fristende å la være å se på nyhetene. Kanskje nettopp fordi jeg helst vil distansere meg fra alt det grusomme som skjer?

Vanskeligere er det å distansere seg når en står ansikt til ansikt med mennesker som livet har fart hardt med. Det å møte virkeligheten gjennom ansikt som lider av smerte, mennesker som forteller om vonde oppvekstvilkår, om livet som har gått den gale vegen, om framtiden uten glimt av håp… Slike ting utfordrer. Det å se triste tårefylte øyne, møter med jevnaldrende ungdom med sløve blikk og føtter som omtrent ikke kan stå oppreist pga narkotika. Det å snakke med mennesker som har levd et helt liv med alkoholen som sin beste venn, desperate øyne som leter etter dagens dose heroin… ungdommer som sier de ønsker å gjøre slutt på livet, mennesker som ikke ser noen grunn for å leve. Det gjør inntrykk. Ord blir så små i slike øyeblikk. For hva skal en si?

Ja, det utfordrer å møte slike mennesker med den bakgrunnen som jeg selv har…. For hva vet vel jeg om å ha det vanskelig, om å ikke ha penger, om ikke å ha et sted å sove om natten? Hva vet vel jeg om livets skyggeside, om rusens avhengighet, og om omsorgssvikt? Har jeg egentlig noe jeg skulle ha sagt? Livet mitt kan noen ganger føles som å danse på roser, og da mener jeg roser uten mange torner. Jeg kan kjenne at det er herlig å leve, at livet ligger foran meg med mange muligheter, jeg kan kjenne på en sitrende glede, og en stor takknemlighet for det livet jeg har fått tildelt. Så finnes det altså mange rundt meg der hele livet oppleves stikk motsatt. Der hver dag oppleves som å vandre på en tornelagt veg. Det er møter med slike mennesker som setter perspektiv på livet. Som gjør at en stopper opp, begynner å tenke… tenke over livet som er så altfor urettferdig. Jeg klarer nesten ikke å forestille meg en barndom med foreldre som alkoholikere. Jeg kan bare så vidt ane hvordan det må være å gå rundt i byen å tigge etter penger, hvordan det må være å føle at alt i livet har gått galt. Hvordan det kjennes å være avhengig av heroin.

Har tenk en del på dette i det siste, hvor mye vonde ting som skjer faktisk skjer i denne verden, i dette landet, og i vår by. Jeg føler jeg ser det mer og mer som tiden går, hvor mye lidelse det faktisk er. Det er så altfor lett å bli opptatt med seg og sitt liv, og glemme alt det som ikke er bra rundt en. Det er liksom så greit å la være å ta inn over seg alt det fæle som skjer rundt omkring. Av og til kunne jeg ønske jeg fortsatt var barn – et barn som bekymringsfullt leker sine barneleker i hagen en sommerdag og fryder seg over livets små gleder, uten noen som helst anelse av hvordan virkeligheten egentlig er….

Ja, livet vi lever her kan være veldig uforståelig. Så rart. Og så kort. Når en opplever at forferdelige ting skjer, møter mennesker med uforståelige triste livshistorier, da er det en stiller seg undrende til sannheter. ”Det kan da ikke være sant”… Men det er også i slike situasjoner en innser at fordi det er så mye lidelse og nød her, så må det finnes noe bedre i vente. Det må finnes noe etter dette livet, en evighet, der alt bare er godt. Det livet vi har her, er jo tross alt egentlig bare en mellomstasjon, på vegen til vårt virkelige hjemland... Men tankene mine stopper ikke der. Problemet er at når et menneske har levd et helt liv fylt av vanskeligheter, et liv der hver dag er en kamp for å overleve, et liv uten en opplevelse av å føle seg elsket, uten å føle seg verdifull, da er det slettes ikke rart det har problemer med å tro på en god Gud. Og hva skal en så si? Det er lett å komme med såkalte ”enkle” svar, som at ”mennesket har fri vilje, og valgte det onde” og at ”Gud vil ikke at noen skal ha det vondt. ” Men det er umulig å ikke bli grepet av deres fortvilelse, og deres hjertesukk over at Gud ikke griper inn. Slike øyeblikk utfordrer virkelig det en tror på, og gjør meg litt frustrert. Hvordan kan det ha seg, at noen skal bli spart for alt, mens noen opplever et liv fylt av hindringer? Det er vanskelig å være den mottakende part, som står der og skal svare noen kloke og velvalgte ord, ord som så lett kan virke så meningsløse… Nei, det er vanskelig å forstå.

I visse situasjoner føler en seg svak, helt maktesløs overfor andres problemer. En kan føle at det er ingenting en kan gjøre, bortsett fra å prøve å vise forståelse. På den annen side, er det nettopp i slike øyeblikk, når en føler seg så hjelpesløs, at en søker hjelp hos Gud. Når en så sårt ønsker å være noe for andre, men ikke vet hva en skal si og gjøre for å bedre situasjonen, da er Gud der. Da er det godt å kunne legge andre mennesker frem for Ham i bønn, med et samtidig rop om ”hvorfor?”

Ja, det er vanskelig å være den som har det godt, i møte med andre som har det så vondt. Samtidig tror jeg vi lærer mye av det. Det viktigste er kanskje at våre tilsynelatende store problemer, blir ingenting i forhold til mennesker som virkelig sliter, og at det kan gjøre noe med våre verdier i livet. Ikke minst lærer vi å være takknemlige, og ikke ta alle våre goder som en selvfølge. Som en av mine pasienter sa til meg en dag: ”du skal være glad så lenge du er frisk!”. Vi trenger vel alle i blant å bli minnet på at det vi tar for gitt, ikke egentlig er noen selvfølge.

Det er lett å anklage noen for det vanskelige som skjer rundt oss, lett å bli oppgitt over at ingen griper inn, fordeler goder likt, sørger for at alle har det godt. Men det er vi som kan gjøre noe. Vi kan skape en forandring. Vi kan ikke redde alle, men vi kan gjøre hverdagen til noen enkeltmennesker bedre. Det skal ikke alltid så mye til. Kanskje bare det at en er nær, lytter, gir en klapp på skulderen, og møter blikket til den en snakker med, er nok til å skape en bedre dag for vedkommende. Som Mahatma Gandhi skal ha uttalt: ”Be the change you want to see in the world”! Det er jammen meg godt sagt.

Vi mennesker har nok litt lett for å føle at det er så lite en kan gjøre. Likevel har jeg flere ganger opplevd at det lille en gjør settes så uendelig stor pris på. Jeg opplever at når en gir til andre, av omsorg og godhet, får en ofte dobbelt så mye glede igjen selv. Vi må aldri gi opp å gjøre det lille vi kan. Vi må ikke glemme at vi, du og jeg kan være det ene lille lyset som skinner der alt ellers ville vært mørkt; et lys som ikke kan overses, nettopp fordi det er et lys i mørke….!

Det er vel flere med meg, som så gjerne skulle ha ønske at det ikke var sant, alt det grusomme som en hører om, alt det fæle en ser på nyhetene, alle de triste livshistoriene mennesker rundt oss kan fortelle om. At en kunne ønske at det hele bare var en drøm, at vi en dag våkner opp av den, og forstår at heldigvis så var det bare en drøm. Og når jeg tenker litt over det, så er mye av det som skjer så utenkelig, at jeg nesten tror noe at det er drøm. Dessverre er faktum noe helt annet. Nettopp derfor er det viktig at vi sprer litt lys og godhet midt i alt det som er vondt.


Jeg vil avslutte med noen fine ord, fra Moder Theresa, som konkret forteller oss hvordan vi kan møte våre medmennesker med den omsorgen de fortjener:

”Vær god og barmhjertig. La aldri noen komme til deg uten at de er bedre og lykkeligere når de går fra deg. Vær et levende utrykk for Guds godhet; godhet i ditt ansikt, godhet i dine øyne, godhet i ditt smil, godhet i din varme hilsen. I slummen er vi lyset fra Guds godhet til alle de fattige, til alle som lider og er ensomme – gi dem ikke bare din omsorg, men også ditt hjerte.”

Tør vi å møte den vanskelige virkeligheten som omgir oss? Tør vi å la oss berøre av livets brutaliteter? Tør vi å la andre bevege oss, slik at vi selv kjenner på noe av andres smerte? Tør vi å gi vårt hjerte til dem som trenger det? Og tør vi å stoppe opp, glemme den rutinefylte hverdagen, og se forbi våre egne problem?

Livet er en dans på roser, men for noen har rosene litt for mange torner…