Sommerjobbingen er i gang for fullt, og denne sommeren jobber jeg i hjemmesykepleien. Dette har jeg aldri prøvd før. Vel har jeg arbeidet på sykehus, og sykehjem og med eldre, men dette er noe annet. Det er altså ikke lenger sterile prosedyrer, stellefrakker, reine gulv, og ryddige bord en kommer til. Nei, en kan komme bort i det meste, uten at jeg skal gå nærmere inn i detaljer her. Det er ufattelig hvordan folk kan ha det hjemme, når det kommer til rot, søppel, matrester, osv. Dagene går med til å hjelpe folk med å få stelt seg, skifte bleier, gi dem mat, medisiner, stelle sår, osv... Og har en tid, gjøre litt mer for å forsøke å gjøre hverdagen deres litt bedre…

De aller fleste jeg møter er eldre mennesker med et langt liv bak seg, og enkelte av dem er svært gamle. Og da mener jeg svært. Flere av dem, sitter stort sett alene i en stol og stirrer ut i rommet, eller halvsover det meste av dagen. Det får meg til å tenke at jeg ikke ser frem til å bli gammel. Det er tragisk at så mange eldre må oppleve en slik trist tilværelse. De fleste av dem har dessuten mistet sine ektefeller, og er alene uten så mye familie og venner... Da er det ikke så gøy å bare gjøre det lille en må, for så å springe videre. Men hverdagen på jobb er ofte travel, og da er det ikke tid til så mye prat. Likevel opplever jeg at det er faktisk ikke så mye som skal til, for å vise at en ser dem, og ikke bare arbeidet og rutinen en skal gjøre. Bare en ekstra kommentar, eller et spørsmål om hvordan de har det kan gjøre det lille ekstra
Selv om det er mye rart en kommer borti i en slik jobb, merker jeg at det gir meg noe; jeg får noe igjen for det. Det så godt å kunne se en forskjell ved det en gjør… Godt å kunne stelle skitne negler, hjelpe folk som lukter vondt, med å bli reine…

Innimellom de travle periodene, er det også litt mere tid. Da er det betydningsfullt å kunne banke på rommet til en ensom sjel, og slå av en prat. Det er herlig å se at et trist ansikt, kan vende om til et smil i det en entrer døra. Det er ikke alltid så lett å komme på ord. Da er det godt å gi et håndtrykk som forteller at jeg bryr meg. Det er fint å høre at jeg gjør en god jobb, at det er så hyggelig når jeg kommer innom. Det er fint å kunne sette seg ned ved pianokrakken, og spille noen sanger for dem. Jeg begynner selv å bli glad i flere av disse ”gamle traltene”. F eks en sang om ”de nære ting”, som går slik: ”den lykken du søker bak blånende fjell, kan hende du alltid har eiet den selv. Du skal ikke vandre i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting” ’

Jeg opplever at til tross for at flere av dem er gamle, mye alene, er syke, og kanskje føler seg ensomme, er det mange som ikke gir opp av den grunn. Jeg møtte en dag en pasient som satt og sydde med en hånd da jeg kom, fordi den andre ikke kunne brukes. Etterpå spilte hun piano og sang for meg, med en hånd. Slike ting imponerer. Det forteller meg at en kan få til så mye, om en bare vil. Det gjelder bare å benytte seg av det en kan. Bruke de mulighetene en har. Flere av damene sitter med håndarbeid når jeg kommer. ”en kan jo ikke bare sitte med hendene i fanget”, sier de. Andre viser meg på andre måter at det går an å klare seg bra, til tross for sykdom og tap.

Det er mange skjebner rundt omkring. Mange enkeltmennesker som har det vondt, men samtidig mange som klarer seg bra til tross for sykdom og alderdom. For oss som er friske, er det lett å glemme at vi faktisk er det. Ei dame ropte til meg før jeg gikk fra henne en dag: ”håper du får et godt liv, at du kan være glad og frisk”. Ja, det er virkelig noe jeg håper på. Det er sannelig mye vi skal være takknemlige for. Det er en klisjé å si dette, men det er jo faktisk ofte slik at det er først i møte med mennesker som er syke, at en blir minnet på at det ikke er noen selvfølge å være frisk.. at det ikke er en selvfølge å klare å stå opp av senga til en ny dag med føtter som kan gå, øyne som kan se, ører som kan høre og hender som kan brukes. Arbeid med slike mennesker setter perspektiv. Nettopp derfor er det godt å kunne arbeide med noe slikt. Selv om en innimellom kjenner det utfordrende, travelt og tungt, er møter med mennesker spennende. Det setter perspektiv på livet, og gjør at en kanskje kan se på våre hverdagslige bagateller på en litt annen måte….!