søndag 23. mai 2010

Om livet og roser og sånn….

”Livet er en dans på roser!…. Men husk at alle roser har torner!” Dette var innledningen til et foredrag jeg var på i vår. I det foredragsholderen startet med de første ordene, om at livet er en dans på roser, kjente jeg med meg selv at dette blir nok et inspirerende og engasjerende foredrag. Ikke mange sekundene etterpå, kom hun altså frem med at det finnes ikke roser uten torner. Det fikk meg til å tenke. Hadde vel i grunnen aldri tenkt så mye på dette med tornene. Men er det ikke egentlig ganske logisk det hun sa? At dersom livet er som å danse på roser, så vil en vel også stikke seg litt på tornene innimellom?














Livet er egentlig utrolig merkelig. Dagene går og går, og det er som om hverdagen er blitt en rutine. I alle fall i mitt liv. Ofte lever en med et jag fremover mot morgendagen; mot ting som skal komme, ting som skal skje. Livet går med til det en pleier, og en stopper kanskje ikke så mye opp og tenker over hva en vil med livet en har fått, hva som er meningen, hva vi vil investere våre minutter, timer, dager og år i. Mens livet og dagene går sin vante gang, er det ikke alltid så lett å huske på alle de tusenvis av menneskene rundt oss som opplever hver dag som en kamp, og hver dag som en byrde. Midt i den rutinen som vi mange er blitt en del av, er det lett å glemme at livet for mange slett ikke oppleves som å danse på en blomstrende eng. For selv om vi alle tråkker litt på tornene innimellom, er det vel ingen tvil om at noen må vandre på en mer tornebelagt veg enn andre?

Ikke så sjelden hører en om mennesker som har mistet nære familiemedlemmer grunnet alvorlige sykdommer, om folk som har mistet venner i ulykker, om ungdommer som dør av overdoser, og en hører om mennesker som mister både hus og familie i jordskjelv. Helt uforståelig. En sitter spørrende igjen med et ”hvorfor?”… Nyhetene minner oss til stadighet på hvilken verden vi lever i. For min del, er det nesten fristende å la være å se på nyhetene. Kanskje nettopp fordi jeg helst vil distansere meg fra alt det grusomme som skjer?








Vanskeligere er det å distansere seg når en står ansikt til ansikt med mennesker som livet har fart hardt med. Det å møte virkeligheten gjennom ansikt som lider av smerte, mennesker som forteller om vonde oppvekstvilkår, om livet som har gått den gale vegen, om framtiden uten glimt av håp… Slike ting utfordrer. Det å se triste tårefylte øyne, møter med jevnaldrende ungdom med sløve blikk og føtter som omtrent ikke kan stå oppreist pga narkotika. Det å snakke med mennesker som har levd et helt liv med alkoholen som sin beste venn, desperate øyne som leter etter dagens dose heroin… ungdommer som sier de ønsker å gjøre slutt på livet, mennesker som ikke ser noen grunn for å leve. Det gjør inntrykk. Ord blir så små i slike øyeblikk. For hva skal en si?











Ja, det utfordrer å møte slike mennesker med den bakgrunnen som jeg selv har…. For hva vet vel jeg om å ha det vanskelig, om å ikke ha penger, om ikke å ha et sted å sove om natten? Hva vet vel jeg om livets skyggeside, om rusens avhengighet, og om omsorgssvikt? Har jeg egentlig noe jeg skulle ha sagt? Livet mitt kan noen ganger føles som å danse på roser, og da mener jeg roser uten mange torner. Jeg kan kjenne at det er herlig å leve, at livet ligger foran meg med mange muligheter, jeg kan kjenne på en sitrende glede, og en stor takknemlighet for det livet jeg har fått tildelt. Så finnes det altså mange rundt meg der hele livet oppleves stikk motsatt. Der hver dag oppleves som å vandre på en tornelagt veg. Det er møter med slike mennesker som setter perspektiv på livet. Som gjør at en stopper opp, begynner å tenke… tenke over livet som er så altfor urettferdig. Jeg klarer nesten ikke å forestille meg en barndom med foreldre som alkoholikere. Jeg kan bare så vidt ane hvordan det må være å gå rundt i byen å tigge etter penger, hvordan det må være å føle at alt i livet har gått galt. Hvordan det kjennes å være avhengig av heroin.












Har tenk en del på dette i det siste, hvor mye vonde ting som skjer faktisk skjer i denne verden, i dette landet, og i vår by. Jeg føler jeg ser det mer og mer som tiden går, hvor mye lidelse det faktisk er. Det er så altfor lett å bli opptatt med seg og sitt liv, og glemme alt det som ikke er bra rundt en. Det er liksom så greit å la være å ta inn over seg alt det fæle som skjer rundt omkring. Av og til kunne jeg ønske jeg fortsatt var barn – et barn som bekymringsfullt leker sine barneleker i hagen en sommerdag og fryder seg over livets små gleder, uten noen som helst anelse av hvordan virkeligheten egentlig er….















Ja, livet vi lever her kan være veldig uforståelig. Så rart. Og så kort. Når en opplever at forferdelige ting skjer, møter mennesker med uforståelige triste livshistorier, da er det en stiller seg undrende til sannheter. ”Det kan da ikke være sant”… Men det er også i slike situasjoner en innser at fordi det er så mye lidelse og nød her, så må det finnes noe bedre i vente. Det må finnes noe etter dette livet, en evighet, der alt bare er godt. Det livet vi har her, er jo tross alt egentlig bare en mellomstasjon, på vegen til vårt virkelige hjemland... Men tankene mine stopper ikke der. Problemet er at når et menneske har levd et helt liv fylt av vanskeligheter, et liv der hver dag er en kamp for å overleve, et liv uten en opplevelse av å føle seg elsket, uten å føle seg verdifull, da er det slettes ikke rart det har problemer med å tro på en god Gud. Og hva skal en så si? Det er lett å komme med såkalte ”enkle” svar, som at ”mennesket har fri vilje, og valgte det onde” og at ”Gud vil ikke at noen skal ha det vondt. ” Men det er umulig å ikke bli grepet av deres fortvilelse, og deres hjertesukk over at Gud ikke griper inn. Slike øyeblikk utfordrer virkelig det en tror på, og gjør meg litt frustrert. Hvordan kan det ha seg, at noen skal bli spart for alt, mens noen opplever et liv fylt av hindringer? Det er vanskelig å være den mottakende part, som står der og skal svare noen kloke og velvalgte ord, ord som så lett kan virke så meningsløse… Nei, det er vanskelig å forstå.









I visse situasjoner føler en seg svak, helt maktesløs overfor andres problemer. En kan føle at det er ingenting en kan gjøre, bortsett fra å prøve å vise forståelse. På den annen side, er det nettopp i slike øyeblikk, når en føler seg så hjelpesløs, at en søker hjelp hos Gud. Når en så sårt ønsker å være noe for andre, men ikke vet hva en skal si og gjøre for å bedre situasjonen, da er Gud der. Da er det godt å kunne legge andre mennesker frem for Ham i bønn, med et samtidig rop om ”hvorfor?”
Ja, det er vanskelig å være den som har det godt, i møte med andre som har det så vondt. Samtidig tror jeg vi lærer mye av det. Det viktigste er kanskje at våre tilsynelatende store problemer, blir ingenting i forhold til mennesker som virkelig sliter, og at det kan gjøre noe med våre verdier i livet. Ikke minst lærer vi å være takknemlige, og ikke ta alle våre goder som en selvfølge. Som en av mine pasienter sa til meg en dag: ”du skal være glad så lenge du er frisk!”. Vi trenger vel alle i blant å bli minnet på at det vi tar for gitt, ikke egentlig er noen selvfølge.

Det er lett å anklage noen for det vanskelige som skjer rundt oss, lett å bli oppgitt over at ingen griper inn, fordeler goder likt, sørger for at alle har det godt. Men det er vi som kan gjøre noe. Vi kan skape en forandring. Vi kan ikke redde alle, men vi kan gjøre hverdagen til noen enkeltmennesker bedre. Det skal ikke alltid så mye til. Kanskje bare det at en er nær, lytter, gir en klapp på skulderen, og møter blikket til den en snakker med, er nok til å skape en bedre dag for vedkommende. Som Mahatma Gandhi skal ha uttalt: ”Be the change you want to see in the world”! Det er jammen meg godt sagt.



Vi mennesker har nok litt lett for å føle at det er så lite en kan gjøre. Likevel har jeg flere ganger opplevd at det lille en gjør settes så uendelig stor pris på. Jeg opplever at når en gir til andre, av omsorg og godhet, får en ofte dobbelt så mye glede igjen selv. Vi må aldri gi opp å gjøre det lille vi kan. Vi må ikke glemme at vi, du og jeg kan være det ene lille lyset som skinner der alt ellers ville vært mørkt; et lys som ikke kan overses, nettopp fordi det er et lys i mørke….!





Det er vel flere med meg, som så gjerne skulle ha ønske at det ikke var sant, alt det grusomme som en hører om, alt det fæle en ser på nyhetene, alle de triste livshistoriene mennesker rundt oss kan fortelle om. At en kunne ønske at det hele bare var en drøm, at vi en dag våkner opp av den, og forstår at heldigvis så var det bare en drøm. Og når jeg tenker litt over det, så er mye av det som skjer så utenkelig, at jeg nesten tror noe at det er drøm. Dessverre er faktum noe helt annet. Nettopp derfor er det viktig at vi sprer litt lys og godhet midt i alt det som er vondt.


Jeg vil avslutte med noen fine ord, fra Moder Theresa, som konkret forteller oss hvordan vi kan møte våre medmennesker med den omsorgen de fortjener:


”Vær god og barmhjertig. La aldri noen komme til deg uten at de er bedre og lykkeligere når de går fra deg. Vær et levende utrykk for Guds godhet; godhet i ditt ansikt, godhet i dine øyne, godhet i ditt smil, godhet i din varme hilsen. I slummen er vi lyset fra Guds godhet til alle de fattige, til alle som lider og er ensomme – gi dem ikke bare din omsorg, men også ditt hjerte.”


Tør vi å møte den vanskelige virkeligheten som omgir oss? Tør vi å la oss berøre av livets brutaliteter? Tør vi å la andre bevege oss, slik at vi selv kjenner på noe av andres smerte? Tør vi å gi vårt hjerte til dem som trenger det? Og tør vi å stoppe opp, glemme den rutinefylte hverdagen, og se forbi våre egne problem?

Livet er en dans på roser, men for noen har rosene litt for mange torner…