"Alt har sin faste tid...."

Denne helga var det plutselig tid for x-stk helg.. Synes ikke det er lenge siden vi stod der på avslutnigsfesten med gus koret og sang under en blå himmel med en steikende sol som varmet, og sommeren som stod for døra...

Så var vi da tilbake igjen. Bilen rulla inn på tunet, og med første øyekast kunne det virke som om tiden hadde stått stille, og det ikke hadde skjedd noe siden vi dro. Men jeg forstod fort at slik var det nok ikke. Noe var annerledes. Med farga løv på trærne og en noe skarpere luft, ble jeg igjen minnet på hvor tiden flyr, og at det faktisk var endel måneder siden vi sist hadde vært der..

Det var en noe snodig følelse å komme tilbake igjen, da som x- stk er. Hadde ikke den samme gus følelsen. Det var ikke lenger vi som hørte til gus. Nytt kull hadde inntatt skolen. Det var noe merkelig. Jeg kjente det var både rart og godt at gus livet var ferdig for oss. Det var kjekt å møte igjen kjente og kjære, og både fint og vemodig å sitte der samla igjen i en ring og tenke på at den fantastiske gjengen som satt der ikke mer var samla på et sted, men spredd rundt for alle vinder, og at vi antakeligvis ikke kom til å møtes igjen alle sammen på en gang.

Selv om det er litt rart er det likevel helt greit at det er slik. Nå er det noe nytt som har begynt. Noe er forbi, men det er noe nytt som har startet. En ny epoke i livet.

Det er noe med det som står i Forkynneren, om at "Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen har sin tid: En tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp". Slik er altså livet. Noe begynner, varer en viss tid, og deretter avsluttes det. Og alt har sin tid. Og alt varer bare en viss tid.

Nå er det høst og trærne mister sine blad. Vi blir minna om hvordan livet og tiden er. Den er flyktig på et vis. Noe må dø, for at noe nytt skal vokse, noe nytt skal ta til.Vi går altså inn i noe nytt. Tiden ligger foran oss. Vi må bare sørge for at vi bruker den på rett måte mens vi har den, slik at det ikke ender med at den plutselig blir rykket bort.

Jeg vet selv at livets hverdager ikke bare er kjekke. Det er mye som må gjøres, pugges på, læres, leses osv. Hvordan skal man få tid til de virkelige tingene i livet? Tiden strekker ikke til.

Midt i all eksamenslesing og arbeid kan vi tenke på det som Forkynneren sier:

"Jeg så at det beste mannen kan gjøre, er å glede seg i sitt arbeid; det er den lodd han har fått. For hvem lar ham se det som siden skal komme?

Kanskje skulle vi prøve å glede oss mer, også midt I vårt arbeid??

Vi må glede oss over tiden vi har NÅ. For alt har sin faste tid.